I boka er det lagt frem en ny tolking av norsk historie for tidsrommet fra begynnelsen av 900-tallet og frem til ca 1035, med fokus på den rollen som ladejarlene hadde i den kulturelle, politiske og regionale utviklingen av det norske samfunnet i vikingtiden. De norrøne ætte- og kongesagaene kan ikke entydig benyttes som dokumentasjon av begivenheter i vikingtiden. De gir oss selvsagt en viktig innføring i de politiske og religiøse forholdene da de ble nedskrevet på 1200-tallet, men har vist seg å være mindre verdifulle når det gjelder konkrete fakta om, og tolkinger av hendinger som skjedde 200 eller 300 år tidligere. Detaljrikdommen i sagaene er selvsagt ikke hentet fra historiske kilder, men må regnes som prosaskriving som gir uttrykk for sagaskriverens subjektive oppfatning av personer og hendinger. For finne den historiske sannheten, må opplysningene oftest etterprøves med informasjon fra andre, uavhengige kilder eller arkeologiske funn. I boka er det lagt stor vekt på engelske, irske og andre utenlandske kilder, samt den norrøne skaldediktningen.