Barnepsykologen Ida lever med en foruroligende følelse av at verden er i ferd med å gli fra henne. Da en jente i åtteårsalderen blir meldt savnet i fjellet, reflekterer Ida, under letingen, over hva denne jenta, og de andre barna hun arbeider med, bærer på. Hva det er de ikke vil, eller kan, kommunisere på de voksnes premisser. Ida har en voksen datter som er rusmisbruker og som hun ikke klarer å få kontakt med. Hennes forsøk på å forstå og å nå fram til datteren har en videre betydning også for hennes møte med andre. Gjennom disse møtene belyser romanen dype språkløse områder i vår tids livsfølelse.