Politiet i Mandal fikk onsdag formiddag den 22.april 2015 melding om en militær aksjon på Ime, der to personer kunne være tatt som gisler. Med terror i bakhodet slo politiet på Agder stor alarm og rykket med alt tilgjengelig mannskap til Ime, der meldingen kom fra. Samtidig ble en person observert kjørende fra stedet i en bil han hadde truet til seg fra en nabo. Personen hadde vært bevæpnet med flere kniver og vært kledd i en tysk militær uniform. Han hadde også dumpet en ikke funksjonell AK47 utenfor boligen. Ikke visste jeg da at Joakim, min sønn, lå drept i en leilighet med tallrike skader. Han virket så fornøyd da han hastet av sted på morgenen, og gledet seg til en nylig påbegynt og spennende russetid. Smilet hans var så inderlig og varmt da han vinket gjennom kjøkkenvinduet til meg. Ikke visste han. Ikke visste jeg. At dette var siste gang vi så hverandre. En livsglad 18 åring som bare skulle hente sin venn og så skulle de kjøre sammen til skolen. Alle som mister sine barn gjennomgår en voldsom sorg og vil hele livet kjenne på det enorme savnet og urettferdigheten. Hva må pårørende gjennomgå etter et grufullt, uvanlig rått og brutalt drap?