I Den siste glede (1912) er det, likesom i Under høststjernen og En vandrer spiller med sordin, et jeg som fører ordet. Disse tre verkene blir derfor gjerne omtalt som Hamsuns «vandrer-trilogi». Den siste glede skulle bli Hamsuns siste jeg-roman. Som i de foregående bøkene møter leseren en poetisk stillferdig refleksjon og resignasjon, men samtidig har en freidigere polemisk tone blandet seg inn. Denne utgaven av Den siste glede er basert på Samlede verker 1.27 (2007.2009, ny utgave). Teksten har her gjennomgått en varsom språklig revisjon i retning av moderne riksmål.