Emilia lukket øynene og følte at hun helst ville synke inn i søvnen igjen. Alt virket så nytteløst. Det var som om hele livet hadde mistet sin mening. - Ikke gi opp, Emilia ... Ja, vi kan vel være på fornavn med hverandre, kan vi ikke? Ikke gi opp. For den tynne, lille jentas skyld. Det virker som hun er sterkt knyttet til deg. - Ja. Emilia åpnet øynene igjen. - Hun er knyttet til meg. Og jeg til henne, tenkte hun uten å si det høyt. - Jeg skal ikke gi opp, hvisket hun lavt. - Victoria trenger meg. Men akkurat nå er jeg så forferdelig trett.