Hege Ulstein er redaktør for det andre nummeret i den 135. årgangen av tidsskriftet Klisjeene kan vi. Brunost, lusekofte og Gerhardsen. Bunad, oljefond og lutefisk. Fjorder, mammaperm og fjøsnisser. Paradoksene er vi også temmelig godt kjent med: Fredsnasjonen som bomber mest. Miljønasjonen som lever av fossile brennstoff. Sosialdemokratiet som styres av høyrepopulister. Bistandsgiganten som ikke slipper inn syke kvoteflyktninger. Men bak alle disse grove rissene finnes en annen historie. Den handler om et land som strever med å finne seg selv i en globalisert verden. Og om en omverden som strever med å forstå oss, i den grad de gidder å prøve. Slik er det sikkert for alle land og nasjoner. Slik har det sikkert vært til alle tider. Det gjør ikke oss til noe spesielt. Men dette er nå en gang vårt sted i verden og vår tid på jorda. Vi skylder oss selv å forsøke å forstå så mye som mulig av det. Dette nummeret av Samtiden er et bidrag til det. Ved å se på Norge og norskheten med andres blikk, både ute i verden og her hjemme, kan vi lære noe nytt om oss selv. Hver eneste 17. mai synger vi «Ja, vi elsker dette landet», uten å tenke over om det virkelig er mulig å elske et land. Om det er mulig å elske Norge. En ting er i alle fall sikkert: Det er i alle fall umulig å elske noen eller noe uten å ha dyp kjennskap til det.