Skuespillet Tåka er et kinderegg-rekviem: Tre rekviem i ett. Først et rekviem for 1968-generasjonen. Dernest et rekviem for den akademiske filosofien. Og til sist et rekviem for det nye administra.sjons-, rapporterings- og tellekantstyrte universitetet. Men Tåka er også et filosofisk rekviem, fordi det fungerer som et redskap for filosofiens selvrefleksjon. Kanskje er filosofi i seg selv et rekviem? I skuespillet møter vi den gamle 68-er, tidligere filosofistudent, men nå pensjonerte norsklektor Jostein Rokke og hans late, rosa.bloggende datter Sofie. Hun tvinges til å studere ved et filosofisk institutt hvor Josteins gamle studiekamerat Peter Fjell er professor og leder. Der er også Peters ene sønn, Thomas, blitt førsteamanuensis, mens halvtvillingbroren, Rasmus, som er post doc, er kommet hjem med ny filosofi fra Oxford. Hvem av disse skal bli Sofies veileder? Det viser seg også at Josteins gamle flamme, .Rakel, er .instituttets direktør, og gift med Peter, mens hennes far er rektor ved universitetet. Denne familie-administrative idyll trues imidler.tid av store ventilasjonstekniske problemer: en giftig tåke trenger inn i bygningen, noe John Rikard, tidligere filosofistudent, men nå ventilasjonsingeniør, og hemmelig venn av Sofie, sliter med å få kontroll på. Hvem er forresten Sofies egentlige foreldre? Og hvordan kan Jostein og Sofie, og de andre, finne veien ut fra instituttet og overleve tåka, når de først er kommet inn? Arild Pedersen (f. 1946) er professor emeritus i filosofi ved Universitetet i Oslo, og jobber i dag som anmelder og kommentator i Dag og Tid og i Minerva. Han har gitt ut bøker om David Copperfield, om romanteori, og om musikkfilosofi, i tillegg til artikler om pragmatisme. Han har dessuten utgitt to filosofiske romaner om pragmatisme, Niels Normanns oversjøiske reise (Oslo, 2010: Abstrakt forlag) og The Last Conference (Oslo, 2013: Unipub/Fagbokforlaget.)